Bevare håpets fulle visshet helt til slutt.

Hvordan gjør jeg det? Dette spørsmålet har jeg stilt meg så mange ganger de siste par ukene. Hvordan bevarer jeg håpets fulle visshet helt til slutt? Hvordan bevarer jeg min tro, troen på at Jesus faktisk finnes, at han elsker meg, og at jeg skal få være med han i evigheten?
 
Å være på offisersskolen er fint, men kan også lett bli veldig behagelig. Dagene består i undervisning fra 9-15, og resten av dagen går som regel for min del i alle fall med til å spise, slappe litt av, lese litt, snakke med folk her, og så gå å legge meg for å begynne en ny dag.
 
Etter ett par uker med dette begynte jeg å tenke, tror jeg faktisk på dette? Tror jeg at Jesus er her og nå, og at når jeg dør så møter jeg han face to face? Jeg merker mer og mer hvor uvirkelig dette virker. Håpets fulle visshet begynner mer og mer å blekne, og hvorfor? Fordi jeg har ikke levd det ut. Jeg har ikke levd som om jeg tror på det, eller har i alle fall ikke vært bevisst på det.
 
Da dette gikk opp for meg, måtte jeg sette meg ned å realitetsorientere meg litt. Jeg måtte på ny la meg overbevise at Jesus er her og nå, og at grunnen til at jeg er her er for å tjene ham, for å bringe flere til ham, hele livet mitt som det er nå, er et resultat av hans store kjærlighet til meg.
 
Her tror jeg noe av nøkkelen til å bevare håpets fulle visshet helt til slutt ligger, nemlig ved å bevisstgjøre seg hver eneste dag på hva man gjør, hvem man lever for, hvem man har gitt livet sitt til, og hva konkret resultatet av det skal være i ditt liv dag etter dag.
 
Og ja, det er verdt det. Den freden, gleden og indre drivkraften man får av å vite at Jesus lever og han ønsker å bruke deg er større enn noen annet ett menneske noensinne kan oppleve. 

Hilsen Marie M